Det har vært utført lufttransport av pasienter i Norge siden 1920-tallet. Etter krigen utførte små sivile sjøfly slike oppdrag i økende grad på vestlandet og nordpå. Etterhvert ble helikoptre også benyttet. Luftforsvaret gjennomførte også luftambulanseoppdrag, noen av disse langt til havs. Konseptet med dedikert legebemannet ambulansehelikopter ble introdusert i 1978 av lege Jens Moe. En stiftelse ble etablert for å sikre økonomien (nå Norsk Luftambulanse). Forøvrig ble det gitt trygderefusjon når transportene var rekvirert av lege.
Under sosialminister Tove Strand Gerhardsen ble det etablert en nasjonal luftambulansetjeneste i 1988, der flyselskaper fikk kontrakt med Rikstrygdeverket om dedikert beredskap med spesialinnredete ambulansefly og -helikoptre (Statens Luftambulanse). Helsepersonellbemanningen ble besørget av fylkeskommunale sykehus.
Etter sykehusreformen i 2002 ble sørge for-ansvaret for luftambulansetjenesten overført til de 5 regionale helseforetakene. I 2004 etablerte disse et felles datterselskap, Helseforetakenes nasjonale luftambulansetjeneste ANS, som har det operative ansvaret for tjenesten. Flykontraktene settes fortsatt ut gjennom anbudsprosesser. Sykehusforetakene har ansvaret for helsepersonellbemanningen.
I 2006 består tjenesten av 12 ambulansehelikoptre bemannet med anestesilege, operert fra 11 baser, og 9 ambulansefly bemannet med spesialsykepleiere og lege ved behov, operert fra 7 baser. Forsvarets legebemannede redningshelikoptre benyttes også i stor grad til luftambulanseoppdrag, operert fra 4 baser, men har søk og redning som sin prioriterte oppgave.
Se også: